Bekkrestaurering

I likhet men svært mange plasser så er ørretenes gytebekker på Finnskogene preget av tidens tann. Mudder fra skogbruk og annen menneskelig aktivitet har dekket til den livsviktige gytegrusen, og ørreten har ikke lenger noe å grave ned rognen i da den kommer vandrende tilbake til oppvekstbekken.

På Finnskogene er det en rekke ideelle lag og foreninger som legger ned et betydelig arbeid for å sette i stand og vedlikeholde de viktige gyte og oppvekstplassene for ørreten. Bekkerestaurering kan være mye..

Der myrer ble drenert ut i mer eller mindre mislykkede forsøk på å få skogen til å gro på myra, der tørker bekkene nedenfor ut i tørre perioder av året, eller fryser til på vinteren. Det flommende vannet føres vekk med høyere hastighet, og har sørget for at det lille som var igjen av grus har blitt vaskes vekk. Her sørger man for å demme opp slik at bekken og myrene holder på mer av vannet gjennom de kritiske årstidene og vassføringen roer seg. Det etableres nye gyteplasser og de gamle restaureres ved at det konstrueres gytekulper som fylles med ny gytegrus.

Der skogbruket har utslettet kantsoner og bekkene går åpne over hogstgruppene, der mangler bekkene det beskyttende taket av løvbusker som med sitt løvfall sørger for gjødsling og yrende innsektsliv. Her sørger man for å plante inn nye løvbusker etter bekkebredden, og dermed skape nytt liv i den ellers livløse bekken.

Der de store steinene en gang ble tatt opp og lagt på tørt land for å gjøre fløyting av tømmer mulig, der mangler fisken både standplasser og beskyttelse. Her legges steinene tilbake i bekken for at ørreten igjen skal trives. Der bekkene allerede ligger døde, og intet liv lenger finnes. Der settes bekkene i stand slik at nytt liv kan gjenoppstå, til glede for fremtidige generasjoner.