Halteguten og Porkkalafela

Ola Porkkala Lekmoinen var av slekten Porkka og ble født på Porkkala, en finneplass under Vålberget på Grue Finnskog. Han var halt (på grunn av klumpfot) og måtte ha to staver å støtte seg til for å ta seg frem, derav kallenavnet «Halteguten».

Man vet egentlig lite om Halteguten, men man antar han var født rundt 1780 og at han sannsynligvis døde cirka 1840–1850. Med tanke på datidens forhold var Halteguten en formuende mann. Han eide selv torpet han bodde i, Lindtorpet, og også et større skogområde i Vålberget. Det meste av hans formue var inntjent på spilleoppdrag. På tross av sitt handikapp skal han ha vært en svært så staselig kar. Han var ugift, men levde sammen med en kvinne kalt Pulsu, som ble omtalt både som hans tjenestejente og kjæreste. De skal iallefall ha fått en sønn sammen, som også var halt, Pulsuguten. Det er bare en liten del av hans repertoar vi i dag kjenner til.

På denne tiden fantes det mange store spillemenn på skogene, og Halteguten ønsket å bli den beste av dem alle. For å oppnå dette sies det; At inngikk han en kontrakt med Djevelen i bytte mot sjela si, så skulle Djevelen lære han å spille bedre enn noen andre.

Tre torsdagnetter på rad måtte Halteguten møte opp ved fossen ved Kalneskverna. Det sies at den tredje torsdagsnatta rant fossen så stor og brølende som aldri noen før hadde sett. Torden rullet over skogen og det lyste et rart lys ved kvernhuset den natta. I lufta hørtes rare, fremmedeartede toner – det var Djevelen som satt sammen med Halteguten og lærte han å spille. Da morgenen rant kom han hinkende ut av skogen – blek og rar – med hånda krummet i et grep som de kalte «spillemannsstilling». Porkkalafela hadde fått en annerledes klang i seg, sies det. De sa den var blitt «pukstemt», dvs blitt stemt av «Puken (Djevelen) sjøl».

Det var etter denne dagen at ryktet om Halteguten sine umåtelig evner som spillemann ble kjent. Alle ville ha Halteguten til å spille til dans. Han ble fraktet rundt enten med hest eller med båt over sjøene. Der det var veiløst ble han båret gjennom ødemarka, og Pulsu var den som ofte måtte bære han hjem etter bryllupsspillinger. Ikke fordi han ikke tok seg fram med sine staver og klumpfotlidelse, men rett og slett fordi han var for full etter å ha fått betaling for spillejobben i brennevin.

En av historiene forteller at han møtte Ole Bull, og han traff også Myllarguten (1799-1872), som han da mottok noen låter av. En annen historie forteller at Henrik Wergeland inviterte Halteguten til Christiania. Han skal ha blitt så begeistret av hans felespill at han tilbød seg å betale for full utdannelse til han. Men Halteguten trivdes ikke i byen. Han ville hjem till skogen og fossen. Der var han født og der ville han dø.

Den dagen Halteguten døde låt det fremdeles fra fela hans selv om hans hjerte hadde stilnet. Det sies at fingrene hans rørte seg i tre dager etter hans død. Pulsu bestemte seg for å gjemme fela hans slik at den aldri igjen kom i menneskehender. Hun gikk ned til Røgdenstranda, gjemte fela i en bergsprekk og dekket over den med ei steinhelle. Der lå fela helt til en Tollbestyrer var ute for å bryte stein til den nye tollstasjonen i Rögdåfors, og under dette arbeidet ble Porkkalafela funnet, stukket innunder ei steinhelle. Den var medtatt av tidens tann, men ble sendt til Stockholm for restaurering.

Porkkakafela står i dag utstilt på Kulturstasjon Finnskogen.