Spøkelset på Välgunaho

Området Röjden på svenskesiden av Finnskogene er kjent for mystiske steder, spøkerier og voldsomme, usynlige krefter, hvilket blant annet førte til at finnetorpet Välgunaho ble forlatt i 1901. Ingen steder på Finnskogen har det spøkt mer enn på Välgunaho. Hendelsene førte til en valfart av vitenskapsmenn, prester, leger og journalister fra alle kanter av Sverige. Alle ville forsøke å forstå det som skjedde på Välgunaho. Dette er et av stedene du bør besøke, og som garantert vil få deg til å innse at på Finnskogen går det en grense av et annet slag – om du tør.

Året er 1900, og er siden omtalt som «spøkelsessommeren». Henrik var kjent for å være en sterk og uredd finne som var full av overtro. Han levde sammen med Blind-Marit, en ekte trollkjerringtype, og Bitta – et tomsete kvinnfolk som stelte i huset. Hver langfredag befalte Blind-Marit Bitta å gå rundt fjøset tre ganger mot sola og lese Fadervår. Ble det kjernet smør på Välgunaho, ble det lagt penger oppi kjinna, og kom det fremmedfolk på kaffebesøk, stakk gubben alltid fingeren oppi kaffen, for hvis ikke kunne det bære fullstendig galt av sted. Det gikk galt på tross av fingeren som ble stukket oppi gjestens kaffe.

Sanla-August hadde vært på skogsarbeid i Trysil da han kom hjem og fikk høre om spøkeriene på Välgunaho. Han bare gliste når folk pratet om sånt, og det hadde han tenkt å fortsette med. Midt på dagen den sommeren gikk Sanla-August og hilste på sin onkel Henrik. Han hadde ikke vært der lenge før spetakkelet dro i gang. Alt som var løst i rommet ble slengt veggimellom så kopper, kar, gryter og husgeråd gikk i filler med et brak. Men enda verre skulle det bli utover natta…

Midt på natta kom Henrik livredd og vekte Sanla-August og ba ham komme. Da de kom inn i stua, brøt rene helvete løs. Langbordet ble kastet i gulvet med et brak. En veggfast krakk som var to meter lang og laget av en flere tommer tykk halvkløvd stokk, ble slengt i gulvet slik at den ble kløvd i to. Fjøset fikk heller ikke gå fri. Krøttera ble løst fra båsen. Det var så ille aktivitet på torpet den natta at murpipa på huset endte oppå låvetaket. Mer hjelpeløs og forskremt kan vel sjelden et menneske føle seg.

Sanla-August, som selv fikk føle alt dette på kroppen, kunne ikke forklare hva som skjedde. Han så ingenting som kunne forklare galskapen. Det ble også kalt bud på en prest til Välgunaho. Som en god prest bør, hadde han med seg Bibelen. Den hellige boken var det vel ingen som turde å røre ved, antok folket som var til stede, men ikke før presten hadde lagt fra seg boken på bordet, ble den respektløst slengt i veggen med en voldsom kraft.

Det gikk gjetord om spøkeriene, og flere ville se dette med egne øyne for å tro på det. En av dem var læreren Ole Henriksen fra Rotberget. Han trodde ikke på noe på dette og ville overnatte på Välgunaho. Men det ble lite søvn på læreren. En kaffebrenner som stod over ovnen fløy plutselig gjennom rommet og slo ham over fingrene. Folk måtte til slutt gi opp å bo på stedet. Henrik Olsson flyttet, og stedet ble lagt øde.

Historien forteller også at en annen kjent finngubbe, Nitaho-Jussi, en gang geleidet et følge opp mot Välgunaho. Han ba dem gå stille for å ikke forstyrre «de små grå». Men det var likevel én i følget som ikke klarte dy seg og sparket til en stein. Det fortelles at huset hans i samme øyeblikk tok fyr og brant ned til grunnen.

Det som skjedde på Välgunaho for godt og vel hundre år siden, er en gåte og er fortsatt, den dag i dag, et uløst mysterium.

Fra litt nyere tid fortelles det om en buss med turister som fikk motorstopp etter de hadde vært på besøk i Röjden. Det viste seg at en av turistene hadde tatt med seg en stein som minne om besøket på Välgunaho. Steinen ble lagt igjen utenfor bussen, som nå startet uten problemer, og de kunne problemfritt fortsette sin ferd videre på Finnskogen.

I dag står bare grunnmuren igjen av finnetorpet Välgunaho, men det er absolutt verdt et besøk. Men; Trå forsiktig og spark ikke småstein når du ferdes der… «Man skal verne om naturen».

Sagnet og historien er udødeliggjort i boka «Finnskog og trollskap» av Dagfinn Grønoset (utgitt første gang i 1953), som bl.a er basert på hans intervju med den gamle finngubben Sanla-August. Sanla-Augusts onkel, Henrik Olsson (nevnt i artikkelen), bodde på stedet da spøkeriene begynte.

Denne artikkelen er basert på bl.a denne boka, men fritt gjenfortalt og i omskrevet form.