Vellykket andejakt på Finnskogene

2010: Etter årets første jaktdag var status tre skutte ender på noen få timer. En usedvanlig bra start på sesongen og ikke minst over all forventning. Etter å ha tilbrakt mye av sommeren ved diverse fiskevann og vassdrag var det endelig tid for jakt. Det var Morten (broren min) som var mest ivrig, og fikk lurt meg med på andejakt. En jaktform vi ikke har drevet så alt for mye med, og da stort sett i Kynnavassdraget. Etter litt om og men endte vi opp med å kjøpe jaktkort i Risbergsmarka, da det er der vi kommer til å jakte mest utover høsten. Dermed var jakt langs Kynna utelukket.

Med tanke på at Risbergsmarka ikke har noen store vassdrag eller vann hadde jeg ikke de store forhåpningene da vi var på vei innover Halakoievegen på utkikk etter noen tjern. Morten (broder’n), Silvana (kona) og meg. Silvana var mest med for å se på, og kanskje plukke litt bær. Men det skulle vise seg at hun gjorde god nytte for seg også under jakten.

Vi kjørte ikke langt før vi så et lite tjern langs veien. –Her prøver vi, sa Morten, og var allerede på vei ut av bilen. Vi tok frem haglene og jeg fylte lommene med noen skudd. Vi ble enige om å nærme oss tjernet fra hver vår kant og gå rundt det. Sakte smøg vi oss inn på kanten av tjernet, men det virket stille. Etter hvert som vi beveget oss rundt brydde vi oss mindre og mindre om vi laget lyd. Her var det ingenting.

Videre innover lå det to tjern til av samme størrelse. Vi smøg oss inn på det ene av dem og speidet utover. Ingenting her heller? Morten ble utålmodig og fyrte av et skudd. Ingen fugler letter. Litt motvillig blir han med for å ta en kikk på det siste av de tre tjernene.

–Der er det en! Ser du den! Den der må være tjukk i huet som ikke ble skremt av skuddet, sier Morten tørt. Etter hvert fikk jeg også øye på anda som satt midt ute på tjernet. Så startet smygingen. Jeg siktet meg inn mot den mest åpne enden av tjernet. Mens Morten beveget seg langsetter tjernet, mot den andre enden. Silvana sendte vi rundt på motsatt side av tjernet for Morten, slik at hun eventuelt kunne støkke anda mot en av oss når vi kom i posisjon.

Mens anda aner fred og ingen fare gjør den et dykk og Morten stormer framover og setter seg ned like før anda kommer opp igjen. Nå er avstanden bare 25 meter og dagens første skudd smeller. Men anda er ikke død.

–Atle! Den kommer mot deg! Akkurat som jeg tenkte tar anda sikte mot den største åpningen ut av tjernet når den flykter unna jegerne. Tydelig skadet øker den sakte høyden mellom seg selv og vannet, mens den kommer rett mot meg. –Bedre skuddsjanse kan jeg ikke få, tenker jeg. Brenner av først et skudd, så et til. Ikke ei eneste fjør detter av anda som flyr videre.

–Pokker ta den ødelagte lerduekasteren, tenker jeg. Med litt trening bommer man ikke på slike sjanser. Heldigvis fløy ikke anda lenger enn til nabotjernet, og vi gjør et nytt forsøk på å smyge oss innpå den. Denne gangen er det Morten som nærmer seg den mest åpne enden og dermed han som får skuddsjansen. For denne gangen støkkes anda lenge før jeg er på skuddhold.

Flappeti-flappeti-flappeti-flapp gir gjenlyd over tjernet i det anda tar til vingene for siste gang. Rett mot Morten. Han blir litt ivrig og river av det første skuddet mens anda fortsatt er over vannet, og den faller selvsagt – i vannet. Med en lang bjørkestaur klarer han heldigvis å dra den mot land. Å svømme etter den er selvsagt siste utvei. Håndkle har vi med oss i tilfelle.

Én and på første forsøk er vi enige om er bra uttelling. Under skogtaksering for noen år siden kom jeg over et litt større tjern der jeg så ender, og vi blir enige om å sette kursen ditover. Dette tjernet er litt mer avlangt og har ganske tett skog på langsidene av tjernet, mens kortsidene er mer åpne og myrlendte.

Her ser vi straks at det er flere ender på vannet. Men de er alle utenfor skuddhold. Her får vi bruk for Silvana. Morten og jeg smyger oss sakte ned til den ene enden av tjernet, mens Silvana sendes gjennom skogen til den andre enden av tjernet. Planen er at hun skal komme ut på enden og skremme fuglene mot oss. Planen lykkes delvis.

På tjernet var det kanskje 7-8 ender. Silvana lykkes i å støkke dem, men flere velger å ta veien ut av tjernet over henne, og ikke mot Morten og meg. Likevel får vi flere skuddsjanser enn vi klarer å utnytte. Omtrent halvparten av fuglene kommer mot oss, etter hvert som de blir møtt av haglesvermer, bryter de av og inn i skogen. Denne gangen var det jeg som hadde hellet med meg. To små stokkender falt for mine skudd.

Denne jaktformen har vi hatt brukbar suksess med også tidligere år. Det er tydelig at det går an å lykkes på andejakt uten båt eller kano eller hund, og ikke minst at det er mulig å treffe på ender i selv de minste skogstjern. Selv om vi ikke så mer fugl i andre tjern vi prøvde oss, er vi begge fornøyd med dagens fangst. Kanskje mest undertegnede som med «pinglehagle» i kaliber 20 likevel slo lillebror 2-1.

av Atle Rønning