Särkijärvi, det hellige tjernet ved Bølsjøknappen

Sør for gamle Risberget – den glemte hovedstaden på Våler Finnskog – ruver Bølsjøknappen som en majestet i landskapet, med sine mektige brødre Stordigerheden og Stormoldberget som tause skygger i øst og sør. Ved foten av dette kneisende berget ligger Särkijärvi – et mørkt, speilblankt vann som aldri helt avslører hva som skjuler seg i dypet.

I gammel tid ble stedet æret som et hellig vann. De første som levde rundt her, tok aldri mer enn de trengte, og gav alltid noe tilbake. En håndfull meitemark i vannet, eller litt tyttebær lagt igjen på en tuve til reven, som et stille takk etter endt tur, og de forlot stedet slik de fant det. For de visste – at denne skogen ser alt, og alt husker.

Men så kom to unge menn – Tannliel og Henrik, de var hjelpegutter på en sæter ikke langt ifra Knappvollen litt øst for Bølsjøknappen. Fremmede, raske i blikket og grådige i hånden. De fisket og jaget uten måtehold, og lo da de kastet overfloden i jorda så ikke reven eller ravnen skulle nyte restene. Slik krenket de de gamle lovene – de usynlige reglene som binder liv og jord sammen.

Men oppe i Bølsjøknappens skygger speidet vokterne utover sine enorme områder; Tapio og Mielikki, skogens herskere, og deres barn – Tellervo, Tuulikki, Annikki, Tyytikki og Nyyrikki – som vokter trærnes ånd og vannets pust. De så to mennesker som til stadighet tok uten å gi, og bestemte seg for å lære dem å vise respekt for naturen.

En vårdag, like etter Valborgsnatten, la Tannliel og Henrik ut på nytt mot Särkijärvi. Sekkene var tunge av meitemark de hadde tatt fra andres jord, og latteren deres jaget mellom trestammene. De kastet snørene, og fisken bet som alltid – villig, godtroende. Men denne dagen våknet berget.

Solen sank bak åsen, og lufta ble tykk av stillhet. Da Henrik bøyde seg for å speide ned i vannet, så han ikke sitt eget speilbilde – men et par blå, menneskelige øyne som stirret opp fra dypet. En blank mortlingnende fisk med sjel. Bak dem rullet en latter gjennom fjellet, dyp og sprø som is som sprekker.

De løp i forskrekkelse – men stien forsvant. Trærne vred seg, røttene grov seg over stien, og stein flyttet seg med nattens pust. Ingen så dem siden. Det sies at de ennå går i ring under åsene, blinde for alle vann, dømt til evig leiting etter noe de aldri mer kommer til å finne.

Etter den dagen ble landskapet forandret. Dalen flyttet seg, skyggene danset motsatt vei, og noen netter kunne man høre berget puste, med sin grove buldrende røst. For gudene dytter på steinene når mennesker glemmer ydmykheten sin. Og Särkijärvi – eller Morttjernet som man kaller det idag – flytter seg med dem.

Senere, da menneskene kom med teiner, garn og ruser for å «rydde opp» i tjernet, stod vokterne oppe i bergskråningen og betraktet det hele. De murret litt, ristet på hodet, men lot det skje da de merket at noen faktisk ønsket å ta vare på dette vannet dypt inne på Våler Finnskog.

Det ble foretatt tynningsfiske for å fornye bestandene og øke kvaliteten på vannet, rett og slett gi det eksisterende et bedre grunnlag for liv. Her kan man fortsatt fiske fin Abbor, Mort og Ørret.

Fisken ble roligere etter dette. Morten begynte langsomt å få tilbake sine røde øyne – et tegn på at balansen var i ferd med å vende tilbake.

De gamle i Risberget forteller at noe av morten i dette vannet fortsatt har blå øyne, for å se inn i sjelen til den som fisker der. Kommer du dit med grådighet i blikket, forsvinner fisken før du rekker å kaste ut. Men viser du takk og respekt, bryter vannet i lys – og abbor, mort og ørret gir seg villig til den rene.

Vokterne satte en gang lover for stedet:
– Den som nærmer seg uten respekt, skal merke oss først.
– Den som hører trinn i skogen bak seg, må stå stille – og lytte.
– Den som hilser vannet med takk, får trygg ferd.
– Men den som frotser i fangst, og intet vil gi, vil gå vill, selv på klar dag.

Det sies at de som går mot Morttjernet ved skumring, kan kjenne jorda under seg buldre som hjerteslag. Stien opp kjennes tynge enn hva som er normalt. Og om speilbildet ditt sprekker på vannflaten – da vet du: skogens herskere følger nøye med på deg…

Särkijärvi viser seg bare for dem som ikke frykter stillheten, og som vet hvem som egentlig eier skogen. For i disse åsene er det ikke mennesket som hersker – men vokterne i naturen selv.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway