De fleste som kjører forbi Sormbrua tenker ikke over hva som skjuler seg under vannspeilet der nede i dalen, heller ei hva slags drama som en gang utspilte seg her. Man ser en stille å, et idyllisk skille mellom Våler og Elverum. Men Sormaområdet er ikke et sted som hviler. Den bærer på minner – og den har øyne som følger med. Vannet har sitt utspring noen kilometer lengre opp, der Sørssåsjøen glitrer som en perle i landskapet.
Høyt opp ved Stordigerheden, der tåka sleiker skogkammen og myrene holder på sine egne hemmeligheter, finner man Lallatjernet – Eller det som en gang var et tjern. I dag skimrer bare mørke flekker av vann mellom bløt torv og mose, men de gamle vet at det stedet har aldri vært stille.
Dypt inne på Finnskogen, nær den svenske grensen, reiser en bauta av et berg seg mot himmelen. Høgsjøberget – en kjempe fra tidens begynnelse. Under jordens første virkning av ild og trykk ble berget formet, og i dag ligger det som et voktende alter over et av Finnskogens mest sagnomsuste vann – Høgsjøen.
I foten av Sørsåsen står en gammel fortelling fast, den har knapt blitt fortalt riktig av en eneste sjel i hverken Våler eller Elverum. De sier at tømmerrydde stier og røtter i dalbunnens mørke gjemmer noe som ikke burde våge seg til overflaten.
De gamle her i Kynndalen sier at tjernene en gang var helt døde. Syren åt seg inn i landskapet, og fiskene forsvant, én etter én. Slik forble det i mange årtier. Men da menneskene kom med kalk, grå som aske for å avsyre det sure, våknet vannene til liv igjen. Det sies at jorden selv takket – og at en vokter steg fram fra dypet for å se hva mennesket hadde gjort.
Nord for Tørråssjøen og vest for Sørsåsen, ligger Langmyra – et mektig myrdrag som strekker seg fra Sørsåssjøen i nord til Tørråssjøen i sør, og vestover mot den i dag nedlagte Nordhagen skole. Myra snirkler seg mellom gårder og åkrer, der folk har kjempet i uendelige tider med drenering og jordforbedringer, bare for å tvinge frem litt korn til mat og gress til husdyrene. Livet her har alltid handlet om å klore seg fast til det man har.
Sør for gamle Risberget – den glemte hovedstaden på Våler Finnskog – ruver Bølsjøknappen som en majestet i landskapet, med sine mektige brødre Stordigerheden og Stormoldberget som tause skygger i øst og sør. Ved foten av dette kneisende berget ligger Särkijärvi – et mørkt, speilblankt vann som aldri helt avslører hva som skjuler seg i dypet.
Tørråssjøen ligger som en svakt bøyd hestesko i landskapet – og det er neppe tilfeldig. For i gamle dager ble denne isen brukt til hesteveddeløp. Ja, du leste riktig: lokale hardhauser satte hestene på glatta for å se hvem som hadde mest bein i nesa – både to- og firbeinte.
Gjemt mellom seterbergene, dypt inne på Våler Finnskog, ligger Søndre Fløgen Sjø som en skjult perle i det grønne.
Skjult mellom myrer og småberg i Nordre Fløgen ligger Svarttjernet – et stille vann med en historie som vitner om både forfall og gjenfødelse.
