Sæteråstjennet i foten av hellige Sørsåsen

I foten av Sørsåsen står en gammel fortelling fast, den har knapt blitt fortalt riktig av en eneste sjel i hverken Våler eller Elverum. De sier at tømmerrydde stier og røtter i dalbunnens mørke gjemmer noe som ikke burde våge seg til overflaten.

Sæteråstjenne, så kalles tjernet av de som kjenner området best; et vann som ligger i ly av Sørsåsen, som stuper opp som en storslått, grå majestet i øst. Kirkehøgda står i høyden like ved, og hvis man lytter nøye, kan man høre dens nifse sagn til å minne mennesket om lyssky virksomhet som en gang holdt Sæterleven på toppen av denne høgda.

Rundt tjernet ruver åsen med en kalkholdig grunn. Restene etter sæterdrift vitner om harde kår og mye slit; og noen ganger, når vinden blåser riktig vei, kan man høre det klunker fra bjeller som engang hengte på husdyrene som beitet her. De varsler om en tid som var bedre og samtidig verre, da livet var like mye overtro og ritual som hardt arbeid.

Rådelsbekken snor seg inn fra øst med sitt klare vann og fungerer som en usynlig grense mellom Våler og Elverum. Hver vår står bekken i klart lys mot solen, men dens vann holder på hemmeligheter som ingen tør å ettergå.

Når man ser ned i det svarte tjernet, blir man møtt av en påminnelse om at det kanskje ikke er så grunt hele veien slik sagnet hevder. Flere har prøvd å måle dybden med lodd og snor, men bunnen forblir en hemmelighet.

Tjernet er naturlig demmet i utløpsbekken, og det har blitt gjort utallige forsøk å fjerne demmeren her – men hver gang ser man hvordan tjernet fylles opp på nytt, og igjen flyter vannet innover skog og mark.

Abboren i tjernet er stor og praktfull mellom de små undersåttene som ofte hugger først. Gjeddene er korte, men veldig fete, og sagnet forteller at gjeddene er feitet opp av ofringene som har pågått her gjennom alle tider. Det er ingen som fisker her med våkne øyne lenger, for historiene sier at noe i vannet hugger så hardt og så tungt at selv det sterkeste utstyret ryker tvers av.

Folk i området snakker om en skapning i vannet, noe som røsker og river i snøret eller kroken så det blir til et brudd som sender ekko av smellet langt opp i åsen – og den som kjenner dette Sæteråstjenndyret på kroken, våger ikke å komme tilbake hit igjen. Noen sier at det er en beskjemmet beskytter, andre at det er en forvrengt avstøtning fra en gammel tid da mennesket og naturens samspill var annerledes. Uansett er det en kraft som har lært menneskene å være ydmyke med stor respekt da de ferdes i dette området.

Den lokale Fiskeforeningen har i nyere tid prøvd å kultivere dette vannet en rekke ganger, med spesialgarn beregnet for hav, men det uhyggelige vannet slukte det meste av redskap ned i dypet. Dugnadsinnsats ble kastet bort. I en periode ble tjernet et sted for fin fiskfangst, etter intens markedsføring av Sæteråstjennet som attraktivt fiskevann så valfartet ivirge fiskere til vannet i en periode; men en etter en fisker vente aldri tilbake på tross av fine fangster. De som våget å fortelle hvorfor, ble møtt av taushet som en mistro. Etterhvert har ingen lenger våget å fortelle hva de så eller hva de opplevde; det vil alltid forbli en dyp hemmelighet.

Slik står Sæteråstjenne i dag: et demnet, stille og svart tjern, en pondus av gamle tider og uforklarlige kraftlag. Noen sier tjernet har skrømtets øyer. De som våger å gå dit, hører en lav, udefinerbar lyd under vannens stillhet, som om noe stort og gammelt hviler i bunnen og venter på å vende tilbake. Og de som kjenner området, vil alltid huske at det finnes hemmeligheter oppe i Sørsåsen som heller ikke bør vekkes mer til live.

Det er i dette området den lange mørke skikkelsen med lysende øyne hører hjemme, en skikkelse som vandrer rundt i området på begge sider av åsen. Skikkelsen vokter visstnok hemmeligheter ingen tør å snakke om. Sagnene deles best over en kaffekopp på mørke kvelder rundt varmen fra et knittrende og trygt leirbål. 

Av: Arild Sørlie – DreamTM Norway