Lallatjernet og Jonsoktjernets triste kjærlighetshistorie

Høyt opp ved Stordigerheden, der tåka sleiker skogkammen og myrene holder på sine egne hemmeligheter, finner man Lallatjernet – Eller det som en gang var et tjern. I dag skimrer bare mørke flekker av vann mellom bløt torv og mose, men de gamle vet at det stedet har aldri vært stille.

Jonsoktjernet fremstår i dag som et særdeles spennende fiskevann, kjent for sin gode vannkvalitet og sterke vekst hos ørreten. Etter restaureringen i 2014 har tjernet utviklet seg til et attraktivt mål for eventyrlystne fiskere som tar seg bryet med å finne veien ned gjennom det krevende terrenget. Nettopp den noe utilgjengelige beliggenheten bidrar til lavere fiskepress – og dermed bedre muligheter for å komme i kontakt med stor fisk.

Blant lokale fiskere går det også historier om tjernets egen «vokter» – en énøyd ørret på rundt 50 centimeter. Flere har hatt fisken på kroken, og dens særpreg vitner om et liv preget av harde prøvelser. Hver gang har den blitt satt tilbake, og lever fortsatt der ute som et levende symbol på tjernets mystikk og kvalitet.

Lalatjernet, som det nå kalles, har i senere tid gjennomgått kalking etter at vannkvaliteten utviklet seg i for sur retning for både fisk og insektliv.

Tiltaket har gitt tydelige resultater, og tjernet kan nå by på godt fiske etter ørret i størrelsesklassen ett til to kilo.

Med sin beliggenhet tett inntil vei er Lalatjernet lett tilgjengelig, noe som også medfører et betydelig fiskepress. Ørreten her er derfor sky og lettskremt – vakaktiviteten avtar raskt ved uro, enten det er høylytt ferdsel eller en bildør som smeller igjen. Likevel er dette et vakkert og produktivt vann som absolutt fortjener et besøk for den som tilpasser seg forholdene og fisker med varsomhet.

En trist kjærlighetshistorie

For lenge, lenge siden levde seterjenta Lalla der oppe. Hun var lys som myrfossens skum og hadde et smil som fikk selv de mest værbitte gjetere til å stanse i arbeidet da hun kom forbi.  Hver kveld, når solen sank bak høydedraget, red hun over myrkanten for å møte sin elskede, August, nede ved Østre Gjerdtjern. Om få dager skulle de gifte seg, på selveste Jonsokkvelden – når både mennesker og natur står i sin fulle kraft.

Men skjebnen er lunefull i slike strøk. Den natten da disen lå tung over Lallatjernet, red hun slik hun pleide. Ingen så hva som skjedde, men da hesten braste gjennom myra, åpnet myra seg som et sultent gap. Stillheten kom brått, og det eneste som ble funnet etterpå, var spor av hover som pekte inn mot et mørkt hull i myra.

I dagevis satt August ved Østre Gjerdtjern i dalbunnen og ventet. Bygdefolket forsøkte å trøste ham, men hans blikk stod fast på vannflata – som om han ventet på et tegn. Da midtsommernatten kom, stod månen som et sølvskjær over vannet. Da reiste han seg, gikk uti, og uten et ord lot han vannet lukke seg.

De fant ham dagen etter, ved tjernets vestre bredd. Ansiktet var fredfult, leppene formet som et svakt smil – som om han endelig hadde funnet henne igjen.

Etter denne natten ble Østre Gjerdtjern aldri det samme. Ingen ville lenger bade der, og folk sier at på Jonsokkvelden kan man fortsatt høre fra Stordigerhedens høydedrag, hestens frenetiske skriking, og en jentestemme som roper gjeterguttens navn gjennom disen.

Bygda ga tjernet et nytt navn den sommeren – Jonsoktjernet – og den tunge myra oppe ved Stordigerheden ble hetende Lallatjernet. Slik ble minnene om de to elskende bundet sammen for alltid – i en kjærlighetshistorie som naturen selv ikke kunne glemme.

I senere tid har man døpt ett av de små tjernene etter skogsveien samme navn, dette for å avlede oppmerksomheten vekk fra det bløte og en gang farlige myrområdet høyere opp. Lalla og hesten ble visstnok aldri funnet igjen i den dype myra, selv ikke etter at bygdas folk drenerte ut hele tjernet slik at bare myra stod igjen.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway