Anguilla, Kynndalsmotjernenes mørke vokter

De gamle her i Kynndalen sier at tjernene en gang var helt døde. Syren åt seg inn i landskapet, og fiskene forsvant, én etter én. Slik forble det i mange årtier. Men da menneskene kom med kalk, grå som aske for å avsyre det sure, våknet vannene til liv igjen. Det sies at jorden selv takket – og at en vokter steg fram fra dypet for å se hva mennesket hadde gjort.

I dag, når morgendisen løfter seg sakte over Kynndalsmotjernene, skimter man abbor og ørret som går side om side. To gamle rivaler i stilltiende fred. Men under dem, i mørket nedenfor sivets røtter, vugger noe annet på usynlige bølger – en skapning uten tid, et minne fra før isen trakk seg tilbake.

De som har vært ute der når natten legger seg som et teppe over vannet, forteller om bevegelser i vannet. Ikke plask, ikke bølger, men en lydløs skygge som glir – lang som en drøm, blank som nattens speilbilde. Øynene skal gløde svakt i mørket, som glør i dypt vann. Noen få har påstått å ha sett den på land; et glinsende vesen som bukter seg mellom røtter og stein, på jakt etter frosk, fugl eller bare minner fra en tid da verden var yngre.

De lærde kaller den Anguilla…vokteren.

For når den gamle Anguilla en natt forsvinner fra vannet, vet bygda hva det betyr: reisen er begynt. Seks tusen kilometer mot vest – til Sargassohavet, hvor verdens strømmer møtes. Uten mat, uten hvile, uten retrett. Hun reiser dit for å legge egg i dypets mørke, og dør der ingen kan se henne. Men hennes barn, gjennomsiktige som glass, finner tilbake hit. Alltid hit. Som om vannet selv husker forfedrenes navn.

Derfor sier de lokale: får du henne på kroken, skal du ikke juble. Du skal bøye hodet, løsne snøret, og slippe henne tilbake før månen ser deg. For den som holder vokteren fanget for lenge, får vondt vær og urolige netter – uten drømmer, bare en fornemmelse av noe som venter rett under overflaten.

Og ennå, på stille netter i Kynndalen, kan man se en pilformet krusning på vannet. Noen sier det er vinden. Andre sier det er Anguilla selv, som minner oss om at noen reiser aldri tar slutt.

Kynndalsmotjernene er ikke bare en plass for fiskere og vandrere. De er et speil av naturens egen fortelling – et sted der livets tålmodighet og mytenes dunkle resonans møtes i vann som aldri helt avslører alt.

Tjernene byr på nydelig fisk og spennende opplevelser. Behandle dem pent og de vil svare med belønning.

Husk å ferdes varsomt blant hyttene og stiene. Ta med deg søppelet, men la stillheten bli igjen. Her, langt inne på Våler Finnskog, er det fortsatt mulig å ane noe urgammelt, som venter i dypet og holder på sin hemmelighet.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway