Dipen – En hjemsøkt gryte i skyggen av Finnskogen

I den dype gryten mellom Magnhildberget, Sørsåsen, Pukmoen og Tandlia hvisker vinden hemmeligheter om det mystiske vannet der stillheten griper sjelen, der ligger vakre Dipen sjø og venter.

Her nektet hestene å trå, en ung jente forsvant i tåken, og en langskygget mørk mann fra andre siden av åsen, streifer bortom og vokter vannkanten med øyne som gløder i måneskinnet.

Magnhilds forbannelse

Langt tilbake i tid, da Finnskogens skoger ble herjet av gammel trolldom og mystikk, vandret Magnhild inn i berget. Hun kom aldri tilbake. Siden bar det hennes navn, og de som ferdes deretter, sies å høre hennes svake syngende stemme i vinden.

Hestene som dro tømmer fra hogstfeltet øst for Dipen, stanset brått ved veikanten – øyne vidåpne og hovene som frosset fast i bakken. Trosset man dem og presset kinnet mot grimen for å ane hva de så, vendte aldri sjelens lys tilbake.

En omvei ble veien, for hvem våger å kjempe mot skyggenes vilje?

Den mørke vokterens blikk

Fiskere som nærmer seg Dipen, kjenner en kuldegysning i nakken – en trang til å snu seg, som om skritt følger i sporet ditt. Kraften er sterkest på østsiden, der den store mørke mannen streifer, høy som en furustamme og svart som midnatt. Var det ham hestene fryktet, eller noe eldre, bundet til vannets dyp?

(bildet viser ikke puksteinen men er en illustrasjon. Den avbildede steinen er etter veien inn mot Dipen på østre side).

Nærheten til Puksteinen minner om gudaslag:

Der hamret puken neven i steinen i rent raseri mot Finnskogguden, kløyvde steinen i to etter nederlag. Selv på 80-tallet sto rester av den som vitne, før trollmakten visstnok forsøkte dra den tilbake i jord men mislyktes med alt annet enn at delene ble skilt ifra hverandre.  Puksteinen er fortsatt å finne der den har ligget så lenge man kan huske.

Vannets skjulte skatter

Til tross for forbannelsen byr Dipen på fiskens gleder: naturlige bestander av abbor og grov gjedde, lake som lurer i dypet, mort og sjeldne ørreter som napper best i bekker inn og ut.

Jakt og fiskeforeningen har tynnet ut det gamle og småvokste, og i dag svømmer pen abbor og grov gjedde i vannet som er renere enn mange, takket være kalkgrunnen fra Sørsåsberget. 

Ildsjelene søkte å temme vannets sinn, men møtte noe som ikke ønsket å bli forstått. Der ute, i det stille mørket, grep det skjulte tak i redskapene deres. Snart var alt kledd i et slør av rødt — alger som ikke bare vokste, men som råtnet i sin egen stillhet. Fisken holdt seg borte, som om den visste. Etter en måned måtte alt trekkes opp igjen — tungt, dødt og dryppende av det som ikke burde vært der.

Til deg som våger å kaste snøret i dette vannet: fisk på egen risiko. Mange har prøvd før deg, men ikke alle kom opp igjen med bare fisk på kroken… 

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway