Evindr – Gudegaven ved Østertjernet

Langt øst for Braskereidfoss, der Gravbergsveien slynger seg som et mørkt band gjennom åser og barskog, finnes et sted som få tør å nevne med høy stemme.

Der hvor veien klamrer seg til Tandlias krappe side i en skarp, farefull sving, sover en hemmelighet fra verdens første dager. Evindr kaller de den – evighetskilden, gudegaven som aldri tørker ut.

Sagnene sier at da jorden ennå var ung, og alt liv sov i mørke drømmer, steg gudene ned i de blå skygger over Tandlia. Der lot de hender dype som fjell gripe i jordens indre. Da de løftet hendene tilbake, rant ikke blod, men lys – og lyset ble til vann. Slik har det rent siden den dag, klart som krystall og kaldere enn stjernene selv.

De som drikker fra Evindr skal smake minnene fra verdens fødsel. Hjertet roer ned, og i stillheten kan man høre fjellene hviske og mosens årtusengamle sukk. Men bare de som kommer i ydmykhet får kjenne kildens gave; den grådiges munn vil smake kun stillhet, for Evindr gir kun der ærbødighet bor.

Gjennom årtusner har mennesker og dyr søkt seg til dette stedet. Ikke bare for vannet, men for den fred som hviler i luften – som om selv vinden holder pusten her. Under fullmånen speiler vannet både himmel og jord, og de gamle fortalte at i slike netter kan man skimte gudenes skikkelser i vannflaten, svevende som sølvfigurer i dypet. Dette er umulig å oppleve lengre, da det nå er lagt et beskyttende lokk over kilderingene.

Men Evindr vokter sitt sted. De eldste blant bygdefolket kunne fortelle om en budeie som for mange år siden ble forulykket i den bratte svingen og aldri kom hjem igjen. Etter det bar svingen hendelsens navn, og kilden fikk et nytt — Dødsvingkilden. Siden den dag sies det at vinden ved Østertjernet bærer budeienes sang i nettene, et svakt ekko mellom trærne når månen er ung.

Tiden har vandret videre. Veien ble justert, vogner ble til biler, men Evindr står som hun alltid har gjort, beskyttet av menneskers hender. Selv da tømmerbilen kom rullende på 1980-tallet og knuste den gamle kumringen, lot kilden sitt vann renne videre, som om intet på jorden kunne binde henne. Kildens ringer ble restaurerte på 2000 tallet, og da vegvoktere ønsket å flytte kilden bort fra veien, svarte de gamle: «En gudegave kan ei flyttes. Der hun ble født, skal hun renne så lenge verden varer.»

Om du en natt ferdes langs Gravbergsveien, og tåken ligger tykk over skogen, stans på parkeringen i ytterkanten på den gamle Døssving. Lytt… du kan kanskje høre vannets lave sang, og hvis du tør, gå bort og ned mot mørket i vegkanten. Der glitrer Evindr sin vannstråle ennå i månelyset.

Dersom du går ned til kilden og drikker, skal du vite at du smaker av evigheten selv – men ta kun det du trenger, for husk gudene vokter sine gaver her.

Av: Arild Sørlie – DreamTM Norway