Finnskogene svikter aldri…

Jeg dras stadig mot Finnskogene – stillheten..de vidstrakte skogene og åsene, spenninga som oppstår når landskapet og myrene åpner og lukker seg, fuglelåt og dyrespor og kanskje glimtet av en elg, en rev, ei ugle…

I Pinsehelga valgte vi en etappe av Finnskogleden som var ny for oss – vi parkerte i solfylte Gravberget og vendte nesa nordover på leden. Målet var Bråtedammen ved Halåa, men da vi valgte avstikker’n oppom «Gjestgiveriet» ved Hestberget fant vi ut at her vil vi slå leir for natta. Vi brukte koia, som er full av gammel, spennende krigshistorie, som skyggefullt avslapnings-krypinn mens vi fant to høvelige trær å feste hengekøyene i … og etter hvert gleda vi oss stort til å legge oss med blikket vendt mot de drivende skyene over oss, akkompagnert av den evinnelige kvitter-konserten og gjøken som hadde hengt seg opp i koko-modus … inntil vi omsider fant søvnen.

Godt uthvilte fant vi på morrakvisten fram maten vår og flytta oss ut i den store «spisesalen».

Hjemveien gikk – med en liten vri – langs den samme ruta som dagen før, med en tur innom Øvre og Nedre Smalberget, rast ved Vasskoia og stopp ved en av de gamle, vide hogsflatene nord for Furuberget der haukuglene gjorde sitt beste for å få oss til å gå videre.

Etter endt vandring ved Gravberget, styrte vi bilen ned til Haldammen ved Halsjøen. Det gjorde godt med en dukkert – greit å bli kvitt både svette og myggolje…

Finnskogene svikter aldri!

Fotogalleri (klikk på et av bildene for å åpne galleriet)