Høgsjøen, der skogens ånd våker over fiskevannet

Dypt inne på Finnskogen, nær den svenske grensen, reiser en bauta av et berg seg mot himmelen. Høgsjøberget – en kjempe fra tidens begynnelse. Under jordens første virkning av ild og trykk ble berget formet, og i dag ligger det som et voktende alter over et av Finnskogens mest sagnomsuste vann – Høgsjøen.

De kalkrike mineralene i fjellet gir vannet en krystallklar renhet. Små bekker slynger seg fra åskammen og ned mot sjøen, og regnet som treffer berget siver ned med livgivende kraft. Men det er ikke bare geologien som gjør området spesielt – det er stemningen. For lytter man lenge nok, med vinden som eneste selskap, kan man nesten høre skogen fortelle. Fortelle om gamle tider, trollskap og ufred, og om skapninger som aldri helt har forlatt stedet.

Fisken, vannet og eventyret

I vannet lurer både abbor og lake, og på gode dager kan også en praktfull ørret velge å bite på kroken. Lokalkunnskap betyr alt – her fisker man ikke bare, man tolker vannets humør. På sommerkveldene, når myggen danser over vannspeilet og vulgataen svermer mellom trestammene, kommer den virkelige magien. Da sitter man i båten og venter. Ventetiden er full av spenning – storrørreten kan bryte vannflaten når som helst. Og mens kubjøllene fra Høgsjøberget klinger svakt i det fjerne, kan man kjenne et par øyne i den mørke skogskråningen. For noen kuer, sies det, viser seg aldri.

Abboren her er et kapittel for seg. Dyp grønngul i fargen, sprøstekt med mel, salt og pepper – en delikatesse for enhver fisker. Men blant de fargerike finnes også de fargeløse, de gråblå, de man sier hører til høgsjøskrømtet. De stammer fra en tid med trolldom og vrede, da en gjetergutt trosset de eldres varsler og vandret inn i skogens forbudte område. Fisken som biter med askegrå skjell bør settes varsomt tilbake – sies det – for den bærer bergets kraft i seg.

Ørretens kamp og menneskets hjelp

Ørreten har ikke alltid hatt sitt hjem her. Bekken som binder Høgsjøen med Ulvåa er bratt, hard og lite egnet for gyting. Da Borregaard eide skogen, ble småørret satt ut for å berike vannet, men da Statskog tok over, ønsket de en naturlig reproduksjon. Det viste seg vanskelig – gytebekken var for fattig på substrat, og vannføringen ustabil. Åtte yngel ble registrert på hele strekningen under undersøkelsen i 2016, så bort ifra store klaser med bekkemuslinger nedenfor, så var bekken så godt som død.

Men stedet har sterke vernere. I regi av Statskog og den lokale jakt- og fiskeforeningen ble et omfattende prosjekt satt i gang: 15 000 kilo gytegrus lagt ut på en femti meter lang strekning, og samtidig en reduksjon av abborbestanden med spesialteiner fra DreamTM Norway. Nesten 500 kilo småabbor ble tatt ut allerede første omgangen, men alle de fargeløse fikk svømme hjem igjen.

Avlingsårene etterpå var utfordrende. Tørre høster lot bekken gå nesten tom. Først i 2020 kom nedbøren som trengtes – bekken svulmet, og ørreten begynte sin vandring og graving i den nye grusen. Ett år senere viste prøvefisket fra Statskog og NJFF at bekken igjen sydet av liv. Reproduksjonen var ikke bare tilbake – den blomstret.

Skogens voktere og fremtiden

Gytegrusen må pleies hver sesong, rakes og holdes ren. Og bak alt arbeidet hviler en tro på at skogens egne voktere, Tapio og Mielikki, følger med og godkjenner hvert løft med rake og stein. For i Finnskogen eier man aldri naturen helt – man får bare låne den, hvis man viser respekt.

Frøet er sådd, og Høgsjøen står nå på terskelen til å bli et unikt fiskevann med stedegen ørretstamme. For de som våger å gå dit, der historien bor i bergsprekker og vinden bærer hemmeligheter, kan fangsten bli mer enn en fisk – den kan bli et møte med selve ånden i skogen.

Sagnet om Gjetergutten Lars som møtte Huldra i Høgsjøberget

De gamle i Gravberget pleide å hviske om en hendelse fra lenge, lenge siden – så langt tilbake at ingen lenger husker året, bare skjelvet i luften når navnet hans blir nevnt: Lars, gjetergutten som trosset både advarsler og forbud.

På 1700-tallet var han i tjeneste hos en gård ved Ulvåa, en villstyring med mer stolthet enn vett. Han likte ikke gamle folks snakk om naturens herskere – de som hersket over de forlatte svedjebruksområdene der Skogfinnene før i tida hadde svidd marka for å så sitt korn. Når jorda var utpint, ble den overlatt tilbake til de usynlige maktene, og stedet ble stengt med skigard. Ingen skulle forstyrre det som hadde fått fred.

Men Lars, han ville vise seg. En klar sommerdag drev han sine tretten kuer opp mot Høgsjøberget, rett gjennom den gamle skigarden og inn på den frodigste enga i hele dalen – midt i det forbudte. Han la seg til å hvile og hørte kubjellene klinge mykt i sola. Alt var stille, helt stille.

Da så han henne.

En ung kvinne kom gående ned fra skogen, lys i huden, mørk i øynene – så vakker at selv fuglene sluttet å synge. Hun lo dempet og sa hun ville hjelpe ham med å samle buskapet før sola gikk ned. Lars nikket, blendet og uforsiktig, lite visste han om at hun var sendebudet til Mielikki, skogens herkserinne og vokteren av det forbudte området.

Sammen drev de flokken nedover, men jenta tok dem inn på en sti Lars aldri før hadde sett. Den gikk rett mot en mørk åpning i berget – en hul gang som hun kalte en snarvei. Kveget nølte. Øynene deres var store og blanke, bjellene stilnet. Lars, derimot, nølte ikke, blendet av Huldra så han ikke hva han var i ferd med å gjøre.

Han gikk først inn.

Da skal jenta ha stanset, hevet hendene og ropt ord som ingen kunne forstå. Berget ristet, som om noe levende våknet under jorda. Et lysglimt, et brak, stein og aske ble kastet utover sjøen – og så stillhet. Da bygdefolket kom dagen etter, var det ingen spor etter Lars, ingen kyr, bare grå aske drysset utover vannflata. Fisken mistet sin farge og ble gråblå som stein.

Siden den dagen sies det at man på stille sommerkvelder, når vinden ligger tung over sjøen, kan høre kubjeller fra Høgsjøberget. Men seiler du den veien, forsvinner lyden med ett. Og skulle du få en gråblå abbor på kroken – ikke behold den. Slipp den fri, uskadd.

For de som ikke gjør det, får en annen slutt.

For ikke mange år siden leide noen bykarer Høgsjøkoia. De hørte kubjellene, lo av historien og rodde ut. De fikk mengder med fisk – og blant dem flere gråblå. De lo, stekte, drakk og spiste.

Neste morgen sto bilen deres ikke lenger på land. Den sto langt ute i vannet, dørene var låst, håndbrekket var på og uten hjulspor, som om den var løftet dit av uante krefter. Bomvokteren i Gravberget, Reidar Skogli fortalte at han måtte kalle på maskinhjelp for å dra bilen til byfolka opp igjen.

Ingen hørte kubjeller den natta. Bare et svakt sus fra Høgsjøberget – som en mørk latter i vinden.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway