Langmyrtjernet og Gjetersteinens forbannelse

Nord for Tørråssjøen og vest for Sørsåsen, ligger Langmyra – et mektig myrdrag som strekker seg fra Sørsåssjøen i nord til Tørråssjøen i sør, og vestover mot den i dag nedlagte Nordhagen skole. Myra snirkler seg mellom gårder og åkrer, der folk har kjempet i uendelige tider med drenering og jordforbedringer, bare for å tvinge frem litt korn til mat og gress til husdyrene. Livet her har alltid handlet om å klore seg fast til det man har.

Før i tiden reiste man høyhesjene i lange rekker eller digre høyhauger som tørket i vinden, og etter det ble det lagret i låver som idag står igjen som stumme vitner til mye slit og svette. Myra hadde også en viktig funksjon her, den holdt området frodig selv gjennom de tørreste sommrene, samtidig som den svelget unna hemmeligheter, folk og fe.

Under siste verdenskrig ble flyktninger losjet over Langmyra, men ikke alle kom seg helskinnet helt frem til Gravberget og friheten på den svenske siden av grensen.

Overtro styrte mye av livet på bygda. De late som ikke rakk å hugge veden sin om våren og tørke den gjennom sommerens varme vær, måtte rive skigarden om vinteren og bruke den som brensel for å ikke fryse ihjel. Dette var vistnok en straff fra værgudene – brå og brutal, men samtidig en hard lærepenge.

Større gårder kunne leie inn gjetergutter og budeier til å lede husdyrene til sommerbeitet, og veien langs etter Tørråssjøens nordre side, førte over brua ved Langmyrbekken og videre mot øst. Stedsnavn som Langmyra, Langmyrbekken og Langmyrtjernet ble senere til Langbrumyra, Langbrubekken og Langbrutjernet – kanskje for å dølge forbannelsen de gamle påstår hviler i myra i dette området.

Ved Langmyrtjernet, stille og mørkt, omsluttet av løs torv som skvaulper under foten, hvisker vannet fra kalkrike bekker i Sørsåsen. Tidligere dro de opp gjedder, abbor og mort herifra, men garn ble revet istykker med slimspor fra noe tungt og hissig i dypet som kjempet for friheten og vant. Hva som skjuler seg i tjernet er det ingen som vet, men det er oppservert enorme bølger i den grunneste delen av vannet, som om noe flyktet ned mot dypet da det oppdaget fiskeren som kom smygende.

De gamle forteller at myra rundt tjernet også har sin egen vokter – en skapning blind for lyset,med enorm energi, som har holdt stand her i årtusner, stadig på jakt etter ny næring, og som selv finner sine ofre ved å lokke dem ut på utrygg grunn, for så å sluke dem ned i det svarte.

Litt øst for tjernet ligger Gjetersteinen, halvveis slukt i myra — svulmende og tung som et hvilende uhyre, som om den var dratt dit av urgamle hender. De som har sett den i skumringen, sier den beveger seg. Under mosen er overflaten blank som våt hud, slett, men rispet av gamle runer som ingen kan tolke, og få tør røre. Runer eller tegn som advarer eller forteller. Noen sier at når lynet farer over åsen, våkner steinens runer til liv og gløder svakt i mørket — som om hele myrdragets skjulte årer av jern og kraft strømmer gjennom den, bundet til noe urgammelt nede i dypet.

Den unge gjetergutten Gustav hvilte der ofte med sauene sine, ledet ned fra åsen mot grønnere beite og vann. Han var flittig, men lyttet lenge til tjernets melodi ved solnedgang – en sang som om vannet kalte på ham. De gamle lo da han fortalte det han hørte: «Ungdommen idag hører så mye rart.»

En sensommerkveld da lyset ikke helt slapp taket, så vendte Gustav aldri mer hjem. Sauene ble funnet, der de sto tett samlet rundt Gjetersteinen som om de hadde været noe, men gjetergutten var borte.
Mørke skyer la seg den natta tett over Sørsåsen som så mange ganger før, lyn og torden fulgte myrdraget vestover og skapte uro i hele området. Folk viste hva det betød da uværet kom i fra den retningen.

Det ble sagt at lokkerop lød i tåka flere netter etter dette, runene glødet svakt, og et nytt spiralformet øye-symbol var meislet inn.

Siden har ingen våget seg dit når uvær bygger seg over åsen. Noen snakket om at det er energien fra de døde som har blitt slukt av myra gjennom årtusner som slippes løs i tordenbyger som slår ned rundt gårdene – trær, hus, folk og dyr, og som følger myrdraget vestover. Hver gang et nytt liv blir slukt i myra, kommer uværet på nytt over åsen. På en gård vest for tjernet tok lynet veien via pipa og drepte nyfødte Osvald i moren Kristines favn ved ovnen; kua på plassen, kettet fast, falt også for værgudenes kraft.

Myra husker alt, lagrer alt dypt og konservert. Noen sier det må være Værguden som holder til her, og som ennå jakter ny næring ved Gjetersteinen og Langmyra, og ropene som høres fra området kan være vind – eller av de tapte. For den som tør å søke det urørte og mystiske, så begynner fiskeeventyret ved Langmyrtjernets bredde, men lytt aldri til sangen og syng for all del ikke med.

Selv den dag idag, da folk ser mørke skyer tettne seg til over Sørsåsen, så flykter de ut i biler for å ta beskyttelse mot det de vet er på tur.

Har du tenkt deg en fisketur til Langmyrtjernet i fremtiden, så er du herved advart.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway

Takk til Arild Ensrud for inspirasjon til historien