Lyset i Søndre Fløgen

Gjemt mellom seterbergene, dypt inne på Våler Finnskog, ligger Søndre Fløgen Sjø som en skjult perle i det grønne.

Sjøen er meget næringsrik og får sitt vann fra flere bekker i området. Den viktigste av disse er Haukbekken, som har gjennomfått omfattende restaureringstiltak og kalking gjennom tiden.

I Søndre Fløgen har det de siste årene skjedd en liten fiskefaglig solskinnshistorie. Bekken som renner ut i Søndre Fløgen var lenge kjent som sur og nærmest livløs. I dag er den forvandlet til en av de viktigste gytebekkene for ørretstammen i sjøen.

Målrettede tiltak har gitt resultater. Bedre vannkvalitet og restaurering av bekkeløpet har gjort at ørreten igjen tar turen opp for å gyte. Lokale observasjoner bekrefter det mange håpet på: Det står fisk i bekken om høsten. For en innsjø er slike gytebekker selve livsnerven – og ved Søndre Fløgen pulserer den igjen.

Selve sjøen byr på et variert og spennende fiske. Her finnes digre gjedder som patruljerer sivkanter og grunner, solide bestander av abbor og rikelig med mort. Spesielt abborfisket har fått et løft de siste årene.

Her har hyttegrenda gjennomført tynningsfiske etter småabbor, et tiltak som har hatt tydelig effekt. Mindre konkurranse om næringen har gitt bedre vekstvilkår, og stadig oftere rapporteres det om pen størrelse på både abbor og gjedde. Flere lokale fiskere melder om fangster som for få år siden ville vært utenkelige her.

Et område for både små og store

Søndre Fløgen er ikke bare et sted for erfarne predatorjegere. Området er like godt egnet for barnefamilier som vil gi neste generasjon smaken på fiskelykke. Rolige omgivelser, tilgjengelige fiskeplasser og en natur rik på kulturhistorie gjør turen til mer enn bare jakt på napp.

Litt planlegging må til

Adkomsten kan imidlertid kreve noe planlegging. Veien innover kan til tider være bommet, og det lønner seg å ha kontroll på når bommen stenges. Et godt råd er å alliere seg med en av de mange hyggelige hytte- og setereierne i området – eller rett og slett ta beina fatt fra hovedveien for en ekstra naturopplevelse.

For den som gjør forarbeidet, venter et fiskevann i klar vekst – både bokstavelig og i overført betydning. Søndre Fløgen har gått fra å være et stille vann med begrenset potensial, til å bli et spennende mål for sportsfiskere som søker både kvalitet og historie i samme kast.

Sagnet om lyset i Søndre Fløgen

Sjøen omkranses av gamle setergrender som en gang var hjertet i bygdas meieridrift, der budeiene arbeidet hele sommeren for å skape det klareste smøret og den søteste osten.

På en av disse setrene holdt budeia Eli Torvaldsdatter til. Hun hadde gått til setra hvert år siden hun var et lite barn, datter av Torvald og Gunnlaug fra fattige kår. De var hjelpere på gårdene ved Ranumsberget. Eli eide lite, men hun tok alltid med seg sine to hvite kjerteljøs, gavene fra bestemor og bestefar før de gikk bort av sykdom. Hver kveld tente hun lysene og satte dem i vinduet på den gamle tømmerstua, mens hun ba en stille bønn og takket for dagen. Slik ble lysene i setervinduet til et tegn på liv, trygghet og fred i den lille setergrenda ved den store sjøen.

Eli var et varmt og godt menneske som alle likte, kjent for sitt gode smør og smaksrike ostestoff. Men en tåkefull høst, på tiden da stormene feide over vann og skog, rammet sykdommen den lille setra øverst i skråningen. Eli ble svært syk, presten ble tilkalt, og til slutt fikk den slitne kroppen hvile. Hun døde i sin seng, i den samme stuen hun hadde arbeidet ved i hele sitt liv. Bygda sørget, og presten tente de to lysene i vinduet, bad en siste bønn og blåste dem ut før han vendte nesen ned igjen mot bygda.

Neste morgen fant nabobudeiene begge lysene brennende i vinduet, som om de voktet Elis minne med sitt gule skjær. Lysene ble slukket igjen, og man la det ene lyset i Elis hender før man påbegynte den tunge turen nedover krøtterstiene til kapellet ved kirka i Våler. Det siste lyset lot man stå igjen på setra.

Turen nedover var strevsom og lang, og likfølget tok hvile ved Eidsberget før de fortsatte til kapellet ved kirka i Våler. Der ble Eli ordnet til den siste reisen, og lyset hennes ble satt i et av vinduene i kirken, som om det skulle vokte henne helt til jorda tok henne til seg.

Eli ligger i en umerket grav ikke langt fra der den gamle Våler kirke en gang stod, den æreverdige kirka som brant ned i 2009 under mystiske omstendigheter. Ingen har funnet ut hvem eller hva som satte fyr på den.

På setra ble det etterhert stille, men det siste lyset hennes stod i vinduet år etter år, til setra etter hvert ble tatt i bruk som feriested. En slektning av husbonden fra Ranum fortalte naboene om et lys som stod og brant om morgenen, selv om han var sikker på at han hadde blåst det ut før han la seg. Det skjedde flere ganger den sommeren, og ingen våget å snakke høyt om det.

Da høsten kom og vinteren nærmet seg, ryddet man setrene og vendte hjem til bygda. Da våren kom tilbake, oppdaget man at setra nylig hadde brent helt ned til grunnen, uten at noen hadde sett flammer eller lukta røyk. Ytterst i den store askehaugen sto det et hvitt lys i full fyr, uskadd og urokkelig. 

Bygdefolket prøvde å slukke det – med vann, jord, knusing – men hver gang tente det seg selv.

Til slutt tok de lyset ut på Søndre Fløgen sjø og senket det til bunns i sjøens dypeste parti.

Siden den dag tør ingen å tenne lys i vinduene når tåka legger seg over setergrenda.

Og om du en sen kveld står og speider utover sjøen, og kan skimte et svakt lys midt utpå. Det er ikke refleksjoner fra hytter – det er Eli sitt kjerteljøs på bunnen av sjøen, som fortsatt vokter over den snille budeia fra den nedbrente setra ved Søndre Fløgen sjø, og som sørger for at freden fortsetter å hvile over den lille sætergrenda på Våler Finnskog.

Av Arild Sørlie – DreamTM Norway

Takk for inspirasjon til denne historien, Berit og Håkon Kjernlie